0

Per Fuggeli – siste resept: Et verdig og respektfullt følge til slutten

Så får vi se….

-sa Per Fuggeli på telefon til regissør Erik Poppe. Reisen med dokumentering av Pers siste år  hadde allerede vart halvannet år, og nå var han blitt så dårlig at han måtte stoppe. Slutten kommer alltid brått, selv etter åtte års forberedelser.

PER FUGELLI - SISTE RESEPT_(presse) 2018 TIFF

Vi er på TIFF 2018 – Tromsø International Film Festival som i år arrangeres for 28.gang. I 2017 besøkte 10579 personer festivalen – med et billettsalget på 61162 billetter sier det sitt om at filmene slukes. Filmen om Per Fuggeli er årets åpningsfilm.   

Tekst: Elisabeth Klæbo Reitan      Foto: Pressefoto via TIFF

Per Fuggeli – siste resept er en fortelling om en mann som likte å leke med de små grensene – og en kan ikke være helt sikker på om han virkelig stjal blomster i Botanisk hage – eller om han med å gjøre det egentlig ville si oss noe litt dypere: – For han likte jo å riste litt i oss og våre forestillinger om alt vi måtte.

Stolthet – forfengelighet og ære var ikke fremmed for mannen. Med humor filmes scener som viser dette. Han sier det også selv – ikke et foredrag uten utallige generalprøver. Samtidig fortelles historien om en mann som er fullstendig bergtatt av det uhøvlede på Røst, i nord og ut mot havet på Jæren. Mannen som snakket med store ord – som brukte tabloide begrep før sosiale media gjorde oss alle til mestre på sånt, han søkte seg til Røst. Koret på Røst ga han en sang – en kjærlighets og takkesang. Vakrere gave kunne han ikke fått (du må se filmen for å forstå).

Fuggeli er mannen som lot oss følge hans dødsprosess i åtte år. Til slutt trodde vi nok han kom til å overleve. Men filmen viser det nådeløse med kreftens spredning og Per geleider oss inn i faenskapen til steroidenes bieffekter.

Men først og fremst i historien står Per Fuggeli og hans kamp for mening, håp og liv.

Det er spesielt en ting ved filmen som treffer. Kjærligheten mellom Per og kona Charlotte. Filmatiseringen understreker dette. -Det er hans reise og hans historie, hans refleksjoner og hans forestilling. Men sjelden har det vel vært tydeligere at det står en kvinne bak. Stoisk holder hun ut, han berømmer henne at hun våger å reise sammen med han selv om hun vet risikoen. Han er inne på tanken å måtte finne en Gud -for å få takke for livet sammen med Charlotte. Men det koster å sørge over år. Det koster å være sterk, den sterke. Charlotte blir alvorlig syk. Det gir Per innsyn i den smerten det er å sørge sin partner. -Kanskje kommer de enda litt nærmere da.

Per reflekterer over sammensmeltingen mellom to som har delt livet. I avslutningsbildet tar Poppe det helt ut. Illustrasjonen er utvetydig og langt fra tilfeldig.

En film for Norge – eller verden? En fortelling med mange lag.

Jeg undrer om dette er en film som kan sees uten at en har referanser til norsk samfunnsliv gjennom de siste 40-50 årene. Må man vite hvem Listhaug er for å forstå den? Kan den sees som en film om et samfunnsengasjert menneske – som må innfinne seg med at det tar slutt? Et menneske som kanskje fremst av alt tror på mennesket. Kan den sees som en historie om det å stå ved siden av; som Charlottes film? Kan det til og med sees som en sønns historie? Axel (sønnen) nevnes ofte, men sier kun noen få setninger i filmen. De er til gjengjeld så konsentrert at de er en punchline Ibsen verdig.

Jeg tror dette er en film som kan sees på mange vis. En film for verden. For det enkle fakta at vi skal alle dø.

Grenser og raushet

Poppe fikk følge tett på Per Fuggeli. I begynnelsen av filmen er det et par sekvenser hvor Per setter grenser, med et smil. Han forsikrer seg om at Poppe forstår at nok er nok. Han forteller også i flere sekvenser om hvor viktig det er å ha opplevelsen av kontroll – også knyttet til sykdom. Han aksepterer sykdommen, sier han. Kampen står om noe annet.

Det er ikke noe tvil om at Fuggeli snakker om raushet. Historier om hans egen raushet er da heller ikke fremmed. Når studenter kommer fram til han, spør han hva de heter. Han svarer dem interessert. En kvinnelig student kommer fram – ikke for å spørre men for å vise medmenneskelighet. Hun gråter og gir han en klem. Den dødssyke mannen gjør som han pleier – han spør om hva hun heter.Hun sier så hva hun heter.  Han gir henne et kompliment og takker samtidig for hennes tilbakemelding. Det er verdig. Det er vakkert. Det er raust uten anslag av selvutslettelse.

Ta med tørkepapir. Du kommer til å gråte og kanskje hikster du litt innimellom. Dette er en fortelling du ikke bør være uberørt av. Uansett om hva du måtte mene om Fuggeli som samfunnsmedisiner og samfunnsrefser så er dette den historien om livet mot døden vi alle burde kjenne. Fuggeli på Skavlan vinteren 2017 gjorde inntrykk. Med Poppes film fikk vi historien bak den spesielle klokheten han hos Skavlan nakent ga uttrykk for.

Takk!

 

Og til dere som ikke har sett filmen er meldingen ganske enkel: Se den!

 

Fuggeli hos Skavlan februar 2017 (han døde 13.septemember samme år)

Kommentarer (0)

Trackback-URL | Kommentar-RSS

Legg igjen en kommentar




Om du vil ha bilde ved kommentaren din, skaff deg en Gravatar.