0

Omfavn smerten og det vonde. Glem aldri å ydmykt strekke deg.

Kirsten Flagstad Festival 2016  Intervju med Randi Stene, kunstnerisk leder for festivalen, 19.juni 2016

Under festivalen har publikum, gjentatte ganger sett henne. Hun er den som ønsker velkommen – og den som takker for konserten. Informativt og vennlig, i nøytralt svart antrekk med vakkert rødt sjal ,– åpner og lukker hun.

Randi Stene 5

Tekst og foto: Elisabeth Klæbo Reitan

Det er søndag kveld, Hamar har vært fylt med vellyd, festivalen er over og både publikummere og utøvere har forlatt byen. Det er på tide å gå inn for landing også for festivalsjefen, når hun tar seg tid det en prat med Festivalmagasinet.

 

Det skal en hel landsby til å lage en festival.

Randi Stene har i år valgt ikke å være en syngende festivalsjef. I stedet for å synge har hun sluppet til andre med samme stemme som seg selv på scenen. Lilli Paasikivi har stått på scenen – og Stene har sittet på tilhørerbenken.

Vi snakker om ledelse og det å være sine roller bevisst. -Det er et møysommelig og langsiktig arbeid å være festivalsjef. Du skal være den som tar kontakt og engasjerer. Du skal sørge for at det henger sammen. Du skal være vertinnen. Hun har bevisst valgt å rendyrke denne rollen i år.

Hun roser ressurspersonene i styringsgruppen. Der har hun med seg Roger Andreassen, Kari Eikli, Per Boye Hansen, Peter Herresthal, Peter Andreas Kjeldsberg, Michael Kristensen, Ragnhild Nyhus og Bernt Ola Volungholen.

Stene beskriver seg selv som en som alltid har hatt det organisatoriske i seg. –Det trengs for å lede en festival!

Jeg har fått sunget de rollene jeg har villet. Jeg har fått gjort så mye. Det er også viktig nå som kunstnerisk leder for festivalen: Jeg kan gi plass til andre. Det kan ha artet seg helt annerledes for 20-30 år siden.

Dette er jo en takknemlig jobb sammenlignet med andre lederjobber. Denne har bare det gode i seg, en slipper si opp og innskrenke. En får engasjere – og kanskje blir noen lei seg fordi de ikke blir engasjert, men det er lite mot hvordan det kunne vært.

 

Det er viktig å takke

Jeg kommenterer hvor fint konsertene har vært rammet inn på måten hun har introdusert og takket av. Stene smiler og bekrefter at hun synes det er viktig. –Jeg vet hvor mye det betyr for meg, og da er det fint å kunne gjøre det.  Det er jeg som har engasjert dem og da er det også riktig at jeg takker.

Unge sangere vet hvem Kirsten Flagstad var. Navnet henger fortsatt høyt og det er stas å bli assosiert med hennes navn og festival – på tross av sangmåten er en annen i dag.

 

Å lage rød tråd

Tema for årets festival var ‘eksil’, Med utgangspunkt i Flagstads opptredener i Sør Amerika under den vonde tiden etter krigen, har de bygd årets program.

Jeg undret meg over at tango var del av programmet, sier jeg.

Stene nikker bekreftende. -En kan ikke bare gjøre ting Flagstad gjorde. Vi  forsøker gi et bilde av tiden hun levde i.  Vi står selvsagt ikke helt fritt, det må ha en sammenheng, men det er bra når vi klarer å utfordre.

Hun snakker om kunsten, om det å ikke havne i behagets og underholdningens tjeneste. Om å våge å skape reaksjoner og provosere. Om at det gjerne skal være vondt og være stygt.  Det skal altså reflektere den tiden en lever i.

Dette er kunstens rolle. Kanskje store ord, men finnes det andre uten at det blir uklart, undrer vi oss.

Selvsagt må en tenke på hva som selger, når en lager program. Men det er en balansegang.

 

Frihet – og forpliktet i navnet

Hva er spesielt med denne festivalen? Stene får en liten rynke mellom øynene  før hun svarer: -Navnet.

Dette navnet, Kirsten Flagstad, forplikter.  Det setter noen begrensninger på hva en kan ha med at festivalen bærer navnet til en av verdens største sopraner. Samtidig legger det noen premisser for kvalitet.

En kan ha stor bredde, men man må ha noe på toppen som er opera. En kan være bred med hensyn til repertoar, men alt en har må være bra.

 

En sanger, alltid en sanger

Selv om Stene har valgt å ikke synge på Kirsten Flagstad Festival i år, ser hun ikke bort ifra at hun kanskje vil gjøre det senere.

Stene er mezzosopran og har i 27 år hatt jobb ved Det Kongelige Teater i København. Hun har sunget i Covent Garden i London, Bastille i Paris og Metropolitan i New York. Og hun har vært i Brüssel, i Stockholm, i Lausanne. Hun har sunget på festspill i inn og utland og sunget under en rekke store dirigenter. Ja, så har hun vært på Ringve og vært kunstnerisk leder for Sommersang i en årrekkke.  Hun  har gitt ut ut plater og vunnet priser som  Sibelius-prisen, Grieg-prisen…  I 2009 fikk hun Grammy med Wagners Ringen (hun sang rollen som Fricka). og hun er Ridder av Dannebrog.

På KFF sin hjemmeside kan vi lese en henvisning til den danske avisen Politiken:  ‘’Tidligere i år hyllet den danske avisen Politiken Randi Stene, som siden 2000 har vært fast medlem av Den Kongelige Operas solistensamble: «er der én ting, man kan sige som en generel karakteristik af denne sanger, så er det, at hun altid sætter pilen centralt i skiven, når hun skal debutere i en ny rolle.»’’

Det hele er imponerende.

 

 Følelsene og livets avtrykk i røsten

Vi snakker om Kirsten Flagstad, om stemmen, om sårheten i Flagstads røst. Og vi undrer oss over hvordan den var før de vonde årene startet. Etter hvert havner vi der at Stene undrer: Kan det være slik at stemmen var det som hjalp igjennom?

Hun forteller om hvordan hun selv har fått avtrykk på stemmen. Hvordan livet har ført med noe som for alltid vil merkes med i røsten. Hun forteller hvordan sangpedagoger har bedt henne omfavne erfaringen og være glad for patinaen det skaper.

 

Til slutt

Jeg har fått svar på spørsmålene mine og mere til, og spør om det er noe hun gjerne vil ha trukket frem. Det er sent på kveld, vi har snakket halvannen time,  og jeg skjemmes et øyeblikk over å ha sendt et så krevende spørsmål over bordet etter allerede å ha fått så mye.

Da skjer det som en opplever med folk som kan skvise appelsinen enda litt til: Hun fokuserer. 

Så kommer det klart og tydelig: Bredden er viktig, men vi må ha noe å strekke oss etter. Vi må alltid strekke oss mot toppen.   Vi kan alltid bli bedre. Vi er aldri ferdige. Opera er elitesport. Det er aldri nok.

Peer Gynts lære hos Dovregubben glimter som et ekko: Troll vær seg selv nokkkkkk. Med andre ord sier Stene at vi ikke må være oss selv nok, men strekke oss.

Hun snakker om viktigheten av ydmykhet, om de viktige læringsrommet usikkerheten gir: Er det bra er det lite å hente, er det dårlig, ja, så var det nok sannsynligvis riktig vurdert. Men dersom det er usikkerhet finnes det rom å bevege seg i -som sanger og som leder.

For alle.

Videre

Randi Stene er 53 år, har fortsatt noen år igjen før hun blir pensjonert fra Kongelige Danske Teater hvor pensjonsalderen er 58 år. Men hun har ingen illusjon om å kunne hvile på sine laurbær når pensjonistilværelsen inntrer. Hun har jo også en mørk stemme – en stemme som både kan ha voksne roller og som kan vare lenge.

Rollen som castingansvarlig for det Trondheim Symfoniorketser har vedr opera, og professor II ved Norges Musikkhøyskole, er to av flere ben som hun står på med tanke på livet som opera-pensjonist .

 Randi Stene 2

Til høsten synger hun Kurt Weil’s Mahagonny  i København.

Våren 2017 synger hun i Den Norske Opera på Pelléas et Mélisande

I mars 2017 kommer neste års festivalprogram fra Kirsten Flagstad Festival.

 

 

Kommentarer (0)

Trackback-URL | Kommentar-RSS

Legg igjen en kommentar




Om du vil ha bilde ved kommentaren din, skaff deg en Gravatar.