Et skinnende mørke

Øyafestivalen, Oslo: At en mer ekstrem måte å uttrykke seg musikalsk på har begynt å sette sine spor også utenfor sine egne subkulturer er tydelig. Det handler ikke bare om opprør, individualisme og aggresjon lengre, men også om en sjangerform som har utviklet et enormt spekter, og krever veldig mye ferdigheter. The Shining er et godt eksempel på denne utviklingen.

Tekst: Espen Hektoen – Øyafestivalen 11 august,  2010

Konferansieren introduserer the Shining, og bandet entrer scenen til høylydt respons fra forventingsfulle publikumere. Selv delte jeg denne spentheten; hvordan ville et så kompleks lydbilde som bandets siste album «Black Jazz» representerer fungere i livesammenheng?

Frontmann, eller som omtalt i Øyafestivalens eget program, saksofonsupermann, Jørgen Munkeby annonserer at konserten taes opp, og drar i gang publikum med gjentatte oppfordringer om å lage mest mulig lyd. Når Munkeby har fått sin ønskede respons starter bandet med åpningssporet fra «Black Jazz», «The Madness and the Damage Done».

Og aldri har vel et såkalt jazzband mottatt så mange av hornets tegn fra sitt publikum.

The Shining ser ut til å ha glemt sin akustiske opprinnelse når Jørgen Munkeby begynner med sin høylydte og raspende vokal, og det virker opplagt at man som saksofonist utvikler et lungemessig fortrinn som vokalist. Nevnte frontmann er flink til å involvere publikum og skape liv, mens de andre medlemmene ser ut til å ha litt vanskeligere for å slippe seg løs.

Men med tanke på bandets komplekse og teknisk utfordrende spillestil er vel dette knapt kritikkverdig.

Det blir dermed mer opp til lytteren å forsøke å leve seg inn i det mørke, soniske landskapet som the Shining inviterer til.

Bandets fremføring er plettfri rent spillemessig, og det er ingen tvil om at her har vi med dedikerte instrumentalister å gjøre. Det slår meg i det de går fra åpningslåta «The Madness and the Damage Done» og rett over til spor nummer to fra plata «Fisheye» er at dette låter bemerkelsesverdig likt studioversjonene. Og nettopp dette er et tveegget sverd, framførelsen er imponerende, tight og massiv, men omtrent halvveis ut i konserten får jeg følelsen av at det blir litt for sterilt og lite variert, og savner litt mer dynamikk både i selve konserten og også i låtarrangementene.

Til og med en fuzzelsker som undertegnede synes at denne til tider blir litt overstyrende.

Uansett leverer Shining en energisk og blytung konsert der folk rundt meg ser ut til å kose seg der de står og tramper til takta med et smil, selv om den verste headbangingen uteblir, også foran scenen.

Det er kanskje for de mer innvidde musikkintellektuelle å headbange i 7/4 eller 8/11-deler?

Til slutt vil jeg gratulere the Shining med Aha-prisen og håper at denne millionen tar de et godt stykke lengre på vei mot sitt valgte mål. Det er på tide at dyktige musikere og instrumentalister også får den respekten de fortjener innenfor et noe nåværende platt mediebilde.