- We are Motörhead and we play rock’n'fuckin’roll!

Norway Rock festival, Kvinesdal: Norway Rock festival anno 2010 nærmet seg slutten, og det var tid for festivalens siste band. Opprinnelig var det Sebastian Bach som skulle få æren av å avslutte det hele, men tidligere på dagen ble det klart at Motörhead og Bach hadde byttet spilletid.

Tekst: Espen Hektoen – Norway Rock Festival 2010 (Foto: Tony Fjærgård/Roskilde 2010)

Og til tross for Sebastian Bachs sterke renomme, hvem bedre enn legendariske Motörhead til å avslutte en roc

kefestival?Som overskriften tilsier så proklamerte Lemmy Kilmister selv stolt hva Motörhead dreier seg om. Når han tidligere har blitt spurte om å definere heavy metal som sjanger har han svart med et skuldertrekk og uttalt:

«I have no idea, we play rock’n'roll», men det kan vel knapt understrekes nok hvor stor innflytelse Lemmy og co har innvirket på de fleste former for hard rock.

Motörhead ga ut sitt første offisielle studioalbum tilbake i 1977, og har siden da vært et av de få bandene fra denne perioden som hele tiden har holdt det gående både med turnering og plateutgivelser.

Lemmy og co har knapt tatt en pustepause de siste 35 årene, og nettopp dette lar de også publikumet sitt få føle på kroppen der de watter opp enorme Marshall-stack nok til å kunne legge Kvinesdal øde.

Dagens Motörhead består av Lemmy Kilmister, og Phil Cambell på gitar og Mikkey Dee på trommer, men på kalle de to sistnevnte nykomlinger i bandet blir feil da de har vært med siden henholdvis 1984 og 1992. Motörhead åpner med «You know me», før de følger med opp med «Stay Clean» og deretter følger klassikerne med jevne mellomrom. Bak trommesettet ser vi en skikkelse som kan minne om «Animal» fra Muppet Show der han energisk kaster rundt på hår og armer. Men det levnes ingen tvil om at Mikkey Dee vet hva han driver med. Med sitt tunge groove, doble basstrommer og tidvise komplekse brekk utgjør han alene et tungt og sterkt fundament for et band som Motörhead.

I forgrunnen dekker Phil Cambell og Lemmy Kilmister selv scena på en måte som oser selvtillit. Lemmy selv står for det meste stille og skriker inn i micen på sitt karakteriske vis, men greier likevel å få publikum til å ta helt av. Et stykke ut i settet dedikerer Lemmy låta «Over the top» til seg selv – «because I make noise all the fucking time».

Og nettopp dette er kanskje bandets svakhet, hvis man kan kalle høyt volum for det.

Man vil jo nødig fremstå som pysete, ei heller skal man klage over veldig høy lyd på en Motörhead-konsert, da dette er en av deres varemerker som liveband, men til tider låter det ekstremt høyt, og da blir de ulydene som kunne komme fra gitarforsterkerne halvveis smertefulle.

• Les også: Sol i Marshallveggen – Motorhead på Roskilde 2010

Lemmy utviser en smule politikerforakt i det han introduserer «Just cause you got the power doesnt mean you got the right» fra de dagene Brian Robertson (kjent fra Thin Lizzy) også spilte i Motörhead. Bandet viser stor spennvidde i materialet, hvor de drar låter fra sine fleste epoker, og Phil Cambell løper rundt på scena og tygger tyggis som han aldri skulle ha gjort noe annet de siste 25 årene.

Lemmy mener også at en hyllest er på sin plass denne kvelden, og dedikerer låta «Wipe Out» til nylig avdøde rockegud Ronnie James Dio.

I det jeg halvdøv, men fornøyd snur ryggen til hovedscena på Norway Rock festival for siste gang i år kan jeg kunne konstatere at Motörhead satte et fullverdig punktum på en ellers rik opplevelse.