Metal on metal!

Norway Rock festival, Kvinesdal: Det er tidlig formiddag på Norway Rock-festivalens siste dag, og bandet som har fått en del omtale blant metalfans den siste tiden på grunn av dokumentaren «The story of Anvil».

Tekst: Espen Hektoen

«The story of Anvil» handler om deres innbitte karriere. Anvil skal straks gå på scenen. Folk er slitne, og festivallivet begynner å kreve sitt – og man skulle tro at det ville bli vanskelig for bandet å skape liv blant publikum, spesielt så tidlig på dagen.

Men Anvil motbeviste mine antagelser.

Bandet åpner med en noe langtekkelig instrumental, men det er ingen tvil om at entusiasmen er på plass hos bandet selv fra første stund av.

Steve “Lips” Kudlows glis blir bare større og større jo lengre de kommer ut i settet, og det er ingen tvil om at det er dette livet disse gutta lever for.

Foran scenen står fem tydelige blodfans med hver sin bokstav på overkroppen stavende til sammen «Anvil». Dokumentaren om bandet forteller seeren om et band som aldri har gitt opp, stått på knallhardt og alltid bevart drømmen – uten å helt nå opp blant de store navnene, men likevel har de alltid gitt jernet.

Det er nettopp denne typen band som fortjener slike fans. Neste låt ut er den drivende «Winged Assassin», og den blir båret fram av den overbevisende trommeslageren Robb Reiner. Han spiller skarptrommebrekk og tråkker basstrommene i beste Mikkey Dee (trommis i Motörhead)-ånd og er absolutt en trommis som fortjener en plass i metall-historien, da det også sies at han var en de store idolene til Lars Ulrich i selveste Metallica.

Og nettopp frontmann Steve «Lips» Kudlow kunne vært kollegaen til Mikkey Dee istedet den dag i dag, da han fikk tilbudet om å bli med Motörhead som gitarist en gang på 1970-tallet. Men han takket nei, og det virker ikke som om han angrer på det valget der han presenterer Robb Reiner som «the best drummer in the world».

Selve konserten er veldig preget av Lips` sin tilstedeværelse – mannen simpelthen elsker å stå på scenen. Han drar massevis av vitser, gjør grimaser og holder mer eller mindre tidvise sitt eget stand-up show. Og i tillegg drar han en 10 minutters gitarsolo som ikke kan sies å være preget av de mest tekniske og flashy krumspringene, men blir dermed utført ved hjelp av tenner og en dildo (!).

Lips har en helt egen måte å dra med publikum på, og gjør dette gjennom ren og skjær entusiasme, og det store gliset han har om munnen viser at dette er en mann som lever for sine drømmer. Siste låt ut er den karakteriske «Metal on metal» og jeg kan ikke tenke meg en bedre låt for å beskrive selve bandet Anvil, men også denne konserten. Metall i sin reneste form, utført av tre beundringsverdig selvironiske og ambisiøse godt voksne karer.

Til tross for at Anvil uansett omstendigheter greide å få med seg publikum på allsang og synkron klapping er de et band som burde fått en langt bedre spilletid – det har de fortjent.