Fordømt i svart!

Norway Rock, Kvinesdal: Immortal døde i 2003, men gjenoppsto to år senere med albumet «All Shall Fall», og denne gangen hadde de fått med seg Appolyon, kjent fra blant andre Dødheimsgard og Gorgoroth, på bass.

Tekst: Espen Hektoen og Magnus Gundersen

I ettertid har de kunnet prioritere større konserter enn tidligere, men selv om høysesongen for festivaler er lagt til sommeren dreier det seg fremdeles om kulde, snø og is for Abbath, Horgh og Appolyon.

Immortal har sammen med band som Dimmu Borgir, Mayhem og Emperor definert norsk black metal, men skilte seg dog allerede ut med album nummer to «Pure Holocaust» med sine melodiøse, heavy metal-inspirerte partier, og også på grunn av sin glorifisering av mørk og svart norsk vinter framfor antikristenhet og satanisme.

Abbath fyller sammen med Appolyon hovedscenen på Norway Rock på en imponerende måte.

Rent imagemessig samspiller de to hverandre på en veldig god måte. Abbath med sin autoritære posering viser nok en gang Norges befolkning hvor kult det kan se ut å spille gitar, og Appolyon med sin overlegne, nesten fiendtlige framtoning, fremstår overraskende nok veldig innbydende.

Alt gikk ikke helt som planlagt denne kvelden for dette svartkledde, iskalde Bergensbandet.

Frontmann Abbath Doom Occulta hadde instrumenttrøbbel allerede fra starten av, og dette kom spesielt tydelig fram under låta «Sons of northern darkness». Abbath selv har tydelig levd en vinternatt før og deklarerte med sin hese bergenserdialekt at tekniske problemer ikke kunne stagge Immortal. Dog må innrømme at vi har sett Immortal under bedre omstendigheter og kanskje var dette en innspillende faktor på at vi også har sett trekløveret prestere mer solid tidligere. Riffingen lå ikke alltid som klistret til Horghs ustoppelige blast beats denne kvelden, men dette ødela ikke selve konsertopplevelsen for de meste ihugga fansene.

Aller mest overbeviste de når de spilte sanger av høyt kaliber som «Damned in black», «Norden on fire» og «One by one». Abbaths karakteristiske skrellende vokal er umiskjennelig fra første strofe, og i bakgrunnen holder trommeslager Horgh det hele sammen på en kontrollert og feilfri måte.

Til tross for Immortals egenart som band må vi konstantere at «true norwegian black metal» gjør seg best på et litt senere, (les: mørkere) tidspunkt på kvelden, noe som lot seg gjenspeile seg i et publikum som ikke responderte helt til Abbaths kalde krigsrop.

Alt i alt en middels god prestasjon fra et stort band som kan bedre.