«There is no saviour – only rock’n'roll!»

Kvinesdal: «Children of the fire, come and sell your soul!» Rock’n'roll har vel i alle tider vært omtalt som Djevelens musikk, og sett ut i fra dette perspektivet kan vel Jørn Lande sies å være Norges svar på Fanden selv.

Tekst: Espen Hektoen – Norway Rock Festival 2010

På en festival som Norway Rock som hovedsakelig profilerer de tyngste formene for hard rock kan det hevdes at en opptreden fra en mann som har blitt kalt for Norges svar på Ronnie James Dio er obligatorisk.

I lys av Dios nylige tragiske bortgang meldte det seg straks noen, kanskje urettferdige, forventninger til telemarkingen som flere har påstått kan måle strupe med den nå avdøde legenden.

Med tanke på JORN’s allerede «over the top» heavy metal ser man gjerne for seg et show pakket med pyro, eksplosjoner og andre former for klassiske sceneeffekter. Dette uteble dog, men det bandet manglet i teatralske virkemidler tok de igjen i spilleglede og profesjonalitet.

Spesielt må bassist Nic Angileri krediteres for sin tydeligvis ustoppelige energi og entusiasme der han til tross for sitt instrumentvalg sprang over scenen i beste Angus Young-ånd.

For å trekke inn flere analogier til gamle helter kan man også si at trommeslager «Wild» Willy Bendiksen spilte i beste Vinnie Appice-stil, Dios mest trofaste kollega bak trommene, mens Tore Moren forsøkte etter beste evne å leve seg inn i Randy Rhoads’ glansdager. Også nyerverving på rytmegitar Jgor Gianola gikk omkring på scenen med sin forgjengers Jørn Viggo Loftstads store sko på en overbevisende måte.

Men JORN som band er på sitt absolutt beste når de gjør sin egen greie, og ikke forsøker seg på verken rendyrkede hyllester eller prøver å leve opp til andres rykte.

Med «Shadow People» som låt nummer to beviser bandet tidlig i settet at de kan hvis de vil – og det til de grader. Videre ut i konserten følger de opp med låter som «Stone Cold» og «Spirit Black», og fellesnevneren for disse er at de er basert på en up-tempo groove drevet frem av Wild Willys brede albuer og hevede skuldre.

Som nest siste låt kommer øyeblikket jeg er sikker på at også mange flere enn meg har ventet på.

Jørn Lande framfører sin hyllest til avdøde vokalgud Ronnie James Dio med låta «Song for Ronnie James».

Uten å dra Jørn Landes kredibilitet som dedikert fan og musiker i tvil, må det sies at det vises at det fremdeles er kort tid siden heavy-verdenen fikk den tragiske nyheten, da denne låta ikke satt like tight som resten, og synes å bære preg av noe hastverk komposisjonsmessig da JORN har langt sterkere låter under beltet.

Avslutningslåta kalt «War of the Worlds» overbeviste dog i mye større grad enn foregående tributelåt. Her overbeviste Jørn Lande og co med ei knall hard rock-låt med subtile referanser til Rainbows «Man on the Silvermountain» for de som er mer innvidde i heavy metal-religionen.

Undertegnede selv savnet en framføring av låta «We brought the angels down» fra fjorårets album «Duke», men man ikke alltid få alt det man ønsker seg i løpet av en times tid.

På vei tilbake til campingen kunne jeg med et lettelsens sukk konstantere at Ronnie James Dio lever i beste velgående, gjennom sin innflytelse på en hardtarbeidende rocker fra Telemark.