Varierende med populære gorillaer

“Clint Eastwood” var kveldens konge under en tidvis tam Gorillaz-konsert på Roskilde, som innimellom glimtet til med løfter om noe større. Undertegnede har gjort sine forsøk på å nå frem til dette bandet gjennom CD’er og radio, men har aldri fått helt taket disse populære gorillaene.

Tekst og foto: Tony Fjærgård – Roskilde Festival 2010

Forsøkene ble intensivert da Roskilde annonserte dette bandet som årets headliner.

Det var derfor spennende å rusle mot Orange scene i kveldssola for å se hva denne gjengen kunne levere. Rutinen i bandet og den store publikumsskaren de har bygd opp gjennom snaue 10 år tyder på at de har noe å fare med.

Starten var traust og til tider kjedelig, men det lå en intensitet og nerve i lufta som var til å ta og føle på.

Starten av settet var konsentrert rundt den siste plata ”Plastic Beatch”.

Det høres for oss ”old-school”-rockere spesielt ut å danne et band med fire fiktive medlemmer ved navn «2D», «Murdoc», «Noodle» og «Russel», kanskje var den forutinntatte skepsisen på sin plass.

– Men det er bare å konstatere at det etter hvert ble elektrisk stemning på Roskilde, mens de imaginære stjernene, med et stort slep med virkelige musikere, skred frem i nattemørket.

Blurs vokalist Damon Albarn og Jamie Hewlett stakk hodene sammen i 1997 og bestemte seg for å lage et fiktivt band, ambisjonen var å lage noe som var bedre enn pop-musikken på MTV.

Vi kan konstatere blant publikum foran Orange Scene på Roskilde i 2010 at de har truffet en nerve i det unge segmentet av musikkinteresserte.

Når Gorillaz fyrte av ”Clint Eastwood” som siste ekstranummer var det en kollektiv dans med 60-tusen elleville festivalgjengere som man neppe ser noe annet sted enn på alle festivalers mor – Roskilde.

Det er bare å la seg rive med og konstatere at den 4 dager lange festen er godt i gang, og at kveldens åpningskonsert var varierende, men med mange glimt av storhet.