En sjokkerende tidsmaskin!

Klokken er elleve og med vidåpne, forventningsfulle øyne ser jeg Steinkjerfestivalens hovedattraksjon Vincent Damon Furnier gå ut på scenen. Furnier selv eldes kanskje som oss andre vanlige dødelige, men hans bedre kjente halvdel Alice Cooper er fremdeles i sin beste alder.

Tekst: Espen Hektoen/Foto: Magnus Gundersen  på Steinkjerfestivalen

Når en artist som Alice Cooper, som gjennom å presse grensene for hva som forventes på et rock n roll show av sjokkerende sceneeffekter har oppnådd nærmest ikonstatus blant fansen, merket jeg at det meldte seg visse forventinger.

Selv om det som sjokkerte på 70-tallet i dag fremstår som nokså harmløst for de aller fleste synes tydeligvis Alice selv at han fremdeles er like skummel – og jeg har ingen problemer med å bli med på leken.

Undertegnede, som er født på midten av 1980-tallet, har strengt tatt ingen forutsetninger for å kunne gjenoppleve Coopers glansdager, men når tidløse klassikere som «I’m Eighteen» og «Poison» strømmet fra scenen og utover flotte Rismelen kunne jeg ikke la være å leve meg inn i hvordan det kunne ha vært på den tiden.

Showet hans med bødler og giljotiner, sexy sykepleiere med megastore dødssprøyter og hans brutale mishandling av ei kvinnelig dukke kan vel i dag kalles mer sjarmerende enn sjokkerende, i den grad kongen av sjokkrock kan sjarmere, men det viser bare at det også er noe vitalt og positivt i Furniers mørke sinn.

Bandet hans spiller de eldste slagerne som om de skulle ha vært med å skrevet de selv, der de leverer et tight og presist samspill akkompagnert av Alice Coopers karakteristiske stemme.

Musikalsk sett så er det nettopp vokalen hans som er bandets varemerke og tidens tann later til å ha fart vel med denne der han står og roper ut «I’m eighteen and I do what I want!» og jeg tror på han et lite øyeblikk før jeg må begynne å telle antall tiår på fingrene.

Dette minner om en arbeidsetikk og mangel på stjernenykker som er en guttedrøm verdig.

Alice Cooper selv døde tre ganger på scenen i løpet av kvelden, men lar seg tydeligvis ikke stoppe av det. Dette er bevis nok for meg at han er udødeliggjort.

Idet jeg går sammen med folkemengden ut av konsertområdet med håp om å finne noe å spise, tenker jeg over at den ubestridte kongen av sjokkrock ikke ødela appetitten min – han ga meg tvert imot lyst på mer.

Forhåpentligvis vil vi få oppleve Vincent Damon Furniers musikk fra scenen i mange år til.