0

Jazzbra Jaga’timer

Anjazz, Hamar: Med skrekkblandet fryd skulle jeg endelig få oppleve Tønsberg-bandet Jaga Jazzist live. Dette flinkisbandet som ikke er nytt og ikke gammelt, og som du aldri helt vet hvordan du bør stille inn ørene for å høre på.  Jeg ble fjetret.

Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Først kommer du inn i teatersalen, en sliten og sånn hyggelig liten sal. Du finner et klappsete og falle ned på. Og på scenen blir det sånn litt om litt mindre lys, et par musikere er inne og gjøre et eller annet, så er de borte….

En drøm av en begynnelse! 

Det er som å høre summingen fra et klassisk orkester minuttene før maestro kommer inn.

Så forventer jeg at det skal bli helt stille. Fokus er festet til scenen og jeg som har plassert meg fremst, enser ikke at salen fylles opp bak meg. På scenen er plakater av kirsebær, melon, drueklase, appelsin, klokke, plomme, bokstavene BAR, 7’er… Men bare en av hver.

Og når jeg tenker at nå kommer stillheten før det braker løs, så tar det av. Forestillingen har begynt. Det blir ikke stille.

Det lyser og lyder… Den enarmede banditten lever !

Så kommer de inn, hele hurven. Og det blir bare SÅ BRA! Ei stund er jeg litt bekymret over min egen hørsel (noe uvant bekymring på en jazzkonsert), men jeg tenker at dette er jaggu verdt det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I drøye to timer holder de på.  Det blinker, det svimler. De er lydkunsthåndtverkere!

Trombonespill langt inn i mørkeste grotten, trompetspill helt til topps av kritikerroste Mathias Eick som jo selvsagt spilte mange flere instrument,  Martin Horntveth intens på trommer og den som  snakket, broren Lars Horntveth på så utrolig mange instrument, søsteren Line Horntveth på blant annet tuba og sang (med en stemme som finner behagelig plass sammen med alle de andre instrumentene)  og så de fire andre (Andreas Mjøs, Stian Westerhus, Øystein Moen og Erik Johannessen)  likesåvel!

Jeg oppdaget hele tiden nye lyd -produkter; det var få (om noen?) som spilte på kun ett instrument. Det er nok en konsert det er verdt å få med seg flere ganger. 

En del av det vi fikk i kveld var var den siste platen deres «One Armed Bandit» men også blant annet fra «The Stix» (2002).  Ikke er det vanskelig å plassere inn verken Wagner eller afrobeat heller, som de tidligere nevnte at de har latt seg inspirere av på siste album.

Men det er jo hele tiden så mye mer med Jaga Jazzist. Så veldig bra!  Alle burde oppleve en slik konsert – det er voldsomt, men samtidig ikke for mye. En trenger ikke være redd for å kjede seg eller for at det skal bli stille.

Samtidig er det så godt gjort og bundet sammen at det godt går ant å sovne og drømme til.

Fra et entusiastisk publikum kom det indianerhyl og fotballvræl. Etter ett pasjonert, dog noe uklart, innspill fra en i salen kommer det hjelpsomt  fra en annen; ’Han sier ’’vær så snill’’.

Det Jaga jazzist skulle være så snille å gjøre var å spille litt mer.

Noe de jo da også gjorde! De gir ekstranumre; ja ikke ett gnient ett, men flere når de først var i gang igjen!

Knallkveld til høyeste karakter.

Sa jeg at alle burde få med seg en livekonsert med Jaga Jazzist?

Kommentarer (0)

Trackback-URL | Kommentar-RSS

Legg igjen en kommentar




Om du vil ha bilde ved kommentaren din, skaff deg en Gravatar.