Madness – in the house of fun

Roskilde: Gutta i Madness var en del av ska-vekkelsen sent på 70-tallet og tidlig i 80-årene, men gikk snart over til å spille leken pop. Et par tiår senere står de på den Orange scene kledd som de eldre slektningene til The Blues Brothers.

Tekst: Thore Eithun Helland (Publisert første gang 06. juli 2009)

De har også med egen dresskledd blåserekke, og de britiske herrer har nå fått den samme amerikanske fyldighet rundt livet.  

Bandet tar oss med en gang tilbake til England, med Margaret Thatcher  som statsminister og med streiker i alle fabrikker med respekt for seg selv. Det var den gang krigen var kald og klassemotsetningene var store og hatske. Madness sine tekster var bittersøte og politiske, mens musikken prøvde å sette livsmot i kropper som nå var slitne av arbeidsløshet og hard pønk.

Madness er ikke Storbritannias svar på The Monroes, om noen skulle tro det. Det motsatte er tilfelle, men for oss norske var det likevel som å høre Lage Fosheim og Eivind Rølles i sine glansdager – også på 80-tallet.

Det var likevel ekte vare som ble servert for et publikum, satt sammen av flere generasjoner. Noen var kommet for å høre sine gamle helter, mens andre fikk høre bandets glade ska og pop for aller første gang. Og selvsagt kom både “The House of Fun”, “It must be love” og “Our house”, pluss resten av de mest relevante låtene i bandet historie.

Gamlekara så ut til å kose seg stort, og sjefen selv, Suggs McPherson, måtte selvsagt lire av seg vittigheter mellom hver sang med sin markerte cockney. Ikke alt var like treffende, men da han gjorde allsang av The Beatles klassikeren ”Help”, mens vaktene dyttet saksofonisten tilbake på sin plass, utpreget gammel i kroppen, skapte det mer enn alminnelig munterhet, og gutta fikk demonstrert at de fremdeles hører hjemme i morohuset.

Til slutt kan det nok legges til at et band som ikke har hatt en hit på flere tiår, med fordel kunne ha kortet ned settet sitt til å omfatte de mest kjente låter. Madness spilte i over en og en halv time, mens de med fordel kunne ha begrenset seg til rundt seksti minutter.

Trass denne innvendingen, var det et hyggelig gjensyn med en gammel venn.