Oslo Live: Urbant, fett og folkelig

Året etter en uventet og brå fødsel i kjølvannet av en havarert Quart-festival og turbo-bookingen av en bråte artister som skulle til disse breddegrader likevel, har Oslo Live nå blitt en festival som beviselig kan stå på egne bein.

Tekst og foto: Erik de Torres Nergaard

Etter tre dager med perfekt solstek, kun avbrutt av en halvtimes tropisk uvær av en annen verden fredag kveld, var det på Oslo Lives siste vidunderlige sommerdag den urbane dansemusikken som skulle stå i sentrum på Kontraskjæret.

Særlig folksomt eller energisk var det imidlertid ikke i det dagens første act, de nylig returnerte rap-bratsa Jaa9 & Onkl P, gikk på den lille Vulkan-Scena.

Sola stekte og benkene lokket størsteparten av publikum, men til tross for en noe slapp tilstedeværelse på scena sørget de grovkjefta Lillehamringene for en god start på dagen med tunge beats, flows og punchlines så det holder.

Deres musikalske makker og tidligere samarbeidspartner, svenske Organismen fulgte opp med et hakket modnere og tightere sett, mens festivalområdet fylte seg opp med en stadig større mengde lettkledde og øltørste.

Deretter var det tid for sør-Afrikanske Azania 3000, bestående av Sweat.X & Gazelle, som ingen hadde hørt om, men som hørtes godt i det de dro i gang showet med det som har blitt kalt en hip-house/new rave/electro-booty funk-greie av blogger som har greie på denslags.

 

 

 

 

 

 

 

Selv sa de sølvkappekledde at de var kommet for å “play some motherfucking disco”, og det var klart det største tilløpet til dance moves i folkemengden hittil på dagen, om de enn ikke fikk med seg hele publikum.

Fjorårets hjemlige superhype Name entret så Vulkanscenen med band og korister, og kjørte grei vei i vellinga, men taklet ikke sommervarmen like godt som sine adskillig mer påkledte sørafrikanske kolleger.

- “Jævlig sliten” var han etter eget sigende fra scenekanten, men folket hjalp likevel til med å holde trykke oppe i det sommerhiten “Hand Me Down” ljomet fra høyttalerne.

Da Vinni kom syklende inn på Hovedscenen var imidlertid dagens største folkelige konsertøyeblikk et faktum. Backet av DJ Pope Dawg, Anders Møller på trommer, korister og hva det enn måtte være, og bevæpnet med gullrekka av hits kara har opparbeidet seg gjennom årene, kunne det ikke slå feil blant massene på det nå velfylte festivalområdet. Avslutningsnummeret var selvfølgelig spaghettiwestern-hiten “Lonesome Traveller” som i disse dager figurerer høyt på VG-lista, og dersom publikummet følger Vinnis oppfordring om å hjelpe ham med “spenn til bleier”, gjør den nok det en stund fremover også.

DJ-en som muligens har mer kred blant feinschmeckere enn Papirgutta, men som likevel ikke går av veien for å spille crowd pleasers og floor fillers, Diplo, sørget for, til tross for å spille på minstescena, den desidert heftigste opplevelsen på Oslo Lives siste dag.

 

 

 

 

 

 

 

Etter et lite oppvarmingssett av 8-bit Boy, og den obligatorisk Michael Jackson-hyllesten, slapp han de steinharde rytmene løs og omgjorde i hvertfall halve festivalområdet til et sydende diskotek. Ikke like mye baile funk som mannen er kjent for, men minst like suggererende, uten at undertegnede skal våge seg videre utover å sjangerplassere ulyden. Folket fikk fot, de mest eksibisjonistiske hoppet opp og ga resten et danseshow preget av seksuell gestikulering og gorillakostymer, og det var i det hele tatt fete saker.

 

 

 

 

 

 

 

Og det hele kunne endt der, men amerikanske Psychobilly New Wave Dub-chick og Diplo-kollaboratør Santigold fikk toppe kvelden med et ganske så fett show. Det gjorde ikke en gang noe at Jay-Z ikke var der for “Brooklyn We Go Hard”.

Dette lover godt for neste år, gitt!