Motherfuckin’ Slipknot

Roskilde: En novise skulle endelig se det bandet hun hadde gledet seg stort til å se; Slipknot på Orange scene lørdag kl 22. Wow, for en sjokkartet opplevelse.

Nå trodde jeg kanskje at jeg var litt mer fan enn det viste seg at jeg var, når man sammenligner lille meg med den enorme massen foran den orange scene.

Dette vanvittige folkehavet tok enhver oppfordring fra scenen som stort sett gikk på: “Make some fucking noise!!!” – et budskap som forøvrig nådde frem allerede ved første forsøk.

Jeg er – som allerede nevnt – en novise på Slipknot. Og uansett hvor hardt det tok meg, hvor mye dopapir jeg stappet i ørene, og hvor mange rundt meg som oppførte seg som ville sjimpanser i gassmasker, så går ikke en konsert med Slipknot ubemerket hen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble blåst i bakken, både av volum, sceneeffekter, pyro, publikums dedikerte hengivenhet, og ikke minst den fantastiske sceneakrobatikken gutta klarte å foreta seg.

Jeg må understreke at jeg er svært glad i metal, men dette ble altfor mye for min sarte sjel, dog er jeg veldig imponert over det jeg så og hørte – så, en todelt opplevelse altså.

Bandet var glad i publikum, en kjærlighet de fikk tilbake i bøtter og spann, spesielt etter dette sitatet:

- “Vi er på et punkt i vår karriere som vi ikke trodde var mulig, og det skyldes ene og alene dere. Det er ti år siden vårt første album ble sluppet, og hvis dere vil ha oss holder vi på i ti år til”, sa vokalist Corey Taylor.

 

 

 

 

Favorittordet her er fuckin’. I tillegg fikk vi sympatisk nok:

 ”Motherfuckers, god damn, you guys are beautiful, man.”

“Let’s make some fuckin’ noise!!!!”

Publikummet var alt, i alder, stil og tilstand. Jeg tok meg selv i å glo på en overbygget bodybuiler av typen “har tilbrakt noen år i Fremmedlegionen” som brukte konserten til å utøve ymse kampsportøvelser. En rabiat 20-ett-eller-annet ble lagt i bakken av tre sikkerhetsvakter, plastkrus med øl flakset gjennom luften, og en mer samstemt massebanging har jeg ikke sett siden … tja, Metallica på samme sted i 2003?

Les også: De 9 uovervinnelige – Slipknot

Men – dette blir kun en stemingsrapport, da jeg måtte gå halveis ut før jeg ble døv på venstre øre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vel, som sagt måtte jeg gi meg. Men jeg rakk ikke langt før låta “Psychosocial” dro meg inn igjen – før jeg atter tuslet tilbake til min kollega med et sjokkartet pratebehov om opplevelsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dessverre traff jeg ingen likesinnede som hadde overvært Slipknot, og som jeg kunne dele og utforske temaet med - de fleste hadde valgt britiske Lilly Allen, som spilte på Arena samme tid (som viste seg å ha forført de fremmøtte).

Men, jeg kan iallefall si at dette er en opplevelse jeg sent vil glemme.

Så – ta med deg ørepropper og sjekk det ut hvis du skulle få Slipknot i nærheten. Det er absolutt verdt en tur.

Jeg er spent på hva du synes!

(Men med så mange dedikerte fans gir kanskje svaret seg selv…)