Absolutely Oasis

Roskilde: Brødrene Knoll  og Tott var på besøk i Roskilde i går kveld, for fortelle oss om hvor hardt det er å være en “rock’n'roll-star” og ellers kjempe mot dagliglivets uutholdelige kjedsommelighet.

Tekst: Thore Eithun Helland

Samtidig var det ikke vanskelig å høre at de to brødrene i kjøttet og i ånden, Noel og Liam Gallagher, har kranglet i sandkassen og spilt i band sammen siden de var små nok til ikke å ha fått med seg seg vanlig folkeskikk. Denne miksen er det som gjør at Oasis har de skarpe kanten i musikken sin, som sender tankene tilbake til pønken og nyveiven fra den kalde krigens dager, uten at lyden bli grumset av den grunn.  

Noel satte kapoen på andre bånd på den halvakustiske gitaren sin og sendte lyden gjennom to store rørforsterkere mens han pisket løs med plekteret og tok frelsesarmegrep med venstrehånda.

Han laget en tett fuzzvegg bak stemmen til lillebroren, Liam, som stilte på scenen med grønn anorakk knappet opp til halsen, mens han stod med hendene bak ryggen som en olding på vei hjem fra et alvolig møte i pensjonistlaget.

Han spyttet tekstene mot mikrofonen med sammenknepne lepper. Resten av bandet fulgte tett bak brødrene gjennom hele konserten. Publikum ble tent av denne 90-talsbensinen som rant utover i strie strømmer fra de ti meter høye høytalersøylene på begge sider av den gigantiske scenen, til slutt stod nattehimmelen rød over tusenvis av telt langt ute i vest.  

Hvem var best av The Beatles og The Rolling  Stones, og hvem var best av Blur og Oasis, er det kanskje vanskelig å gi et enkelt svar på; men det som slår en under koserten med Oasis, er spørsmålet om hvor veien  går videre. Selv om bandet er minst like bra i dag som den gangen, og gutta gjorde jobben på konserten, er det liksom ingen vei å gå videre.

Vi får en sterk følelse av at bandet skal dyrke 90-talet sammen med Supergrass og holde det gående så lenge noen vil høre rock av beste, britiske merke, og se et brødrepar som aldri vil bli voksne og snille.