Kanye West Y’all!

Torsdag åpnet Roskilde festival sine dører, og folk løp i tradisjonen tro frem for å ta på det hellige alter: Den Orange Scene. Og den som fikk gleden av å avslutte denne varme sommerkveld på Orange, var ingen mindre enn Kanye West.

Han var ventet av et stort publikum, som lyserosa og lettere bedugget raste frem mot scenen og på denne måten skapte ytterligere tilskudd til den stadig voksende urinskyen som nå ligger over Roskilde.

Kanye West åpnet sin Europa-turné med kveldens konsert, så det lå forventninger i luften. Det var forhåndsannonsert et fantastisk lyshow og glimrende scenografi.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er liten tvil om at Kanye West er en komplett artist, og rundt seg hadde han gjennomprofesjonelle musikere som på en utmerket måte klarte å gjenskape det lydbildet som West komponerer i studio. Balansen mellom akustiske og elektroniske instrument la et grunnlag for å bære fram sangene.

Uten dette unike lydbilde - som ingen gjør ham etter - står vi igjen med en crooner som viderefører arven etter Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis Jr. I sin måte å frasere på er stemmen hans nærmere disse heltene, enn for eksempel likesinnende rappere som P. Diddy og Jay-Z. 

Åpningslåtene (fra det siste albumet (”808’s & heartbreak”) med paukeperkusjon og flengende elektronikk fikk massene til å tenne, men så demper han bandet og begynner på en lengre monolog:

“Thank you for making my hobby in to a dream come true.”

“I’m a celebrity … done mistakes … only a human … pain makes you stronger, pain makes you more of a man.”

Dette pågår i åtte-ti minutter:

“Thank you! You could be thinking about anyone else in the world, but you think of me. Thank you!”

“Michael Jackson died for the sins of media, and we got Wikipedia”.

Nok er nok
Det ble i det hele tatt tåkeprat og mye pludder, så vi fant det best å trekke oss unna, før det ble for beklemmende å være en del av menigheten.

Han er likevel en stor artist, som dessverre holdt sin preken før vi hadde fått gladsangen, det vil si de mange, store hitene, som f.eks det folk ventet på; “Stronger” og “Gold Digger”.

Men vi fikk jo låta “Flashing Lights”, som han presenterte som sin personlige favoritt før monologen tok ham.

Det virket som en ikke ubetydelig del av publikum tenkte det samme, men det kan også ha å gjøre med at danskenes yndlinger i Mew skulle spille på Arena.

- Det er forresten kanskje på tide å slippe Mew til på Orange scene til neste år? Vi tror at bandet endelig er modent for dette skrittet opp i det oransje sjiktet, etter flere år på rad i Arena.