Et sjeldent oppfinnsomt talent – Stan Ridgway

May 11, 2009

Down On The Farm-aktuelle Stan fikk kallenavnet “Monster” på skolen, og dannet også Monster Club. Han innrømmer også at han gråt da Bela Lugosi døde (skuespiller kjent for å spille Dracula).

Hvor: Down On The Farm, Halden, 07.-08. august

Stanard Ridgway ble oppdratt i et kristent hjem i Barstow, California, og morens tendenser til å ta med hjem Kirlian-fotografier til sønnen, kan ha vært årsaken til hans mer tvilsomme elementer senere i livet.

På skolen fikk han kallenavnet “Monster” og dannet Monster Club.

Han innrømmer også at han var mannen som “gråt da Bela Lugosi døde” (skuespiller kjent for å spille Dracula).

Ridgway livnærte seg en periode som drosjesjåfør, men tok steget ut og dannet et soundtrack-selskap sammen med Marc Moreland. De ble bandet Wall of Voodoo i 1977. Etter å ha gitt ut to kritikerroste album med Wall of Voodoo, bestemte Ridgway seg for å gå solo.

I 1983 samarbeidet han med Stewart Copeland på soundtracket til Francis Ford Coppolas kultfilm “Rumblefish”.

Tre år senere dukket Ridgways snodige `death disc` “Camouflage” opp som en overraskelse på UK Top 5. Oppfølgeren “The Big Heat” var like bra, men feilet på listene. Et album med samme navn fikk kjempekritikker for sin slående oppfinnsomhet.

Karriereproblemer oppsto da det ble krøll med kontrakten med Miles Copeland ved I. R. S., noe som effektivt satte Ridgway ute av spill i to år. Denne pausen resulterte i plata “Mosquitos”. Ridgway utga enda et album før han dannet eksperimenale Drywall sammen med Pietra Wexstun og Ivan Knight og startet sitt eget Birdcage label. Hans innspillinger med Drywall inkluderte prosjektet “The Drywall Incident”, en fordreid hyllest til Los Angeles` sjuskete sjarm.

I 1996 utga han soloalbumet “Black Diamond”, en sparsom innspilling med høyt personlig materiale.

Som en kontrast besto “The Way I Feel Today” av to discer med storbandstandard.

Sent på 1990-tallet var Ridgway involvert i film-og teaterarbeid og komponerte soundtracks for “The Melting Pot”, “Desperate But Not Serious” og “Speedway Junky”. Dette utgjorde “Anatomy” som ble utgitt i 1999.

Flere soundtracks fulgte i det nye milleniumet i tillegg til samarbeid med Wexstun.

2004s soloalbum “Snakebite: Blacktop Ballade & Fugitive Songs” var en ambisiøs 16-sporsamling med den herlige Wall Of Voodoos kiss-off “Talkin` Wall Of Voodoo Blues, Pt.1″ hvor Ridgway forteller om den første tiden med Wall Of Voodoo sett gjennom nostalgiens slør.

De gamle er veldig ofte best. Hør selv på: